Det var en vanlig hverdag i slutten av mars at jeg var i Kristiansand i forbindelse med en opptreden. Et lite søk på “gourmèt, Kristiansand” ledet meg raskt til denne restauranten. Som så ofte ellers når jeg reiser i forbindelse med foredrag, kurs eller opptredener var jeg i byen alene. Jeg stakk innom i døra, og spurte om de hadde bord til èn. Servitøren så umiddelbart litt forundret ut, over at det kom en enslig gjest, midt i uka. Men jeg fikk et hyggelig bord, og den godt voksne dama tilbød meg raskt et glass champagne før jeg startet måltidet. Interiøret er “old school”, slik jeg liker det. Men jeg var smått bekymret for vinen, som var lagret oppunder taket inne i restauranten. Jeg håper for vinens skyld at de har en bedre lagringskjeller, og at vinen oppe i restauranten enten er til pynt, eller blir brukt så fort at den ikke blir ødelagt av temperaturskiftene som naturlig er inne i et slikt lokale.
Som jeg pleier, hadde jeg også denne gangen bestemt meg for å velge kveldens femretters meny, satt sammen av kokken utifra tilgang på råvarer og kokkens humør. Men da jeg satt til bords var det bare meg, og fire andre gjester i restauranten. Derfor var jeg ikke overrasket over at kokken denne dagen ikke hadde satt sammen noen spesiell meny, men jeg fikk tilbud om å velge fem retter fra a`la carte menyen til samme prisen. Snakk om kupp! Hvis jeg ikke husker feil kostet middagen 595 for fem retter. Alle hentet fra menyen. Stort pluss i boka for denne servicen, mange kunne ha noe å lære av.
Blant rettene var det torskeloin, innpakket i parmaskinke på en seng av blomkålpurè. Dette var helt okey. Men blomkålspurèen var litt for vassen i konsistensen, og blomkålssmaken var nesten ikke tilstede. Dette smakte mer av blomkålssuppe, enn blomkålpurè. Men torsken var perfekt bakt til maks 55 grader, slik at den beholdt saftigheten. Og det var ikke jukseparmaskinke. Dessverre er det for mange restauranter som skryter av at de har parmaskinke, mens det i virkeligheten er en alminnelig norsk pæreskinke eller lignende. Men dennne gangen var det ikke den søtlige smaken på skinken til å ta feil av. BRA! Pinot gris vinen harmonserte godt, selv om det kanskje hadde funhert enda bedre med en litt fetere chardonney, eller en Sancerre. Likevel langt fra noen katastrofe.
Hovedretten var hjortefilet, servert med grønnsaker al dente, og en soppsaus. Med andre ord en tradisjonell rett som står godt til interiøret og stilen til Luihn. Dette er langt fra det mest spennende jeg har smakt, men hortefilèten var lagret lenge nok til å være mør, grønnsakene var friske og sausen var ikke laget av halvfabrikata. Og med en kraftig Rioja i glasset kunne det ikke slå veldig feil. Mat trenger ikke alltid være spennende, så lenge råvarene er gode, og kokken har respekt, kjærlighet og kunnskap om dem.
Til osten fikk jeg en god portvin, og servitøren ga meg en god innføring i ulike typer portviner. Noe som resulterte i et besøk på polet dagen etter for å handle inn en anbefalt hvit portvin.
Alt i alt hadde jeg et riktig hyggelig måltid på Luihn. De fleste som spiser alene på restaurant, ønsker kanskje at de ulike rettene skal serveres raskest mulig. Men jeg liker å sitte lenge til bords med en god bok. Derfor gikk måltidet overraskende kjapt, og jeg fikk knapt tid til å sitte og nyte atmosfæren. Likevel er dette ingenting å klage over, da jeg helt sikkert kunnde gitt beskjed om lavere tempo. Men jeg rakk liksom ikke å gi den beskjeden.
Etter måltidet fikk jeg velge en konjak jeg ønsket fra konjakkvogna, og jeg fikk også lov å smake litt før jeg bestemte meg! Stort pluss i margen! Og til kaffen fikk jeg en skål med…..ja, det var veldig sjarmerende. Til kaffen var det ikke noe jålete petit fours, men en skål med bamsemums og seigmenner. Kanskje ikke Michelin-stjerne takter, men veldig sjarmerende.
Luihn anbefales til deg som vil ha en tradisjonell, old school middag til en grei pris. Personalet har god kunnskap om vin, og gir deg gode anbefalinger. Dessuten klarte de godt å få meg til å kjenne meg hjemme. Rett rundt hjørnet i samme bygget lå torget i Kristiansand og glitret i kveldsbelysningen. Det var nesten som om jeg følte meg hensatt til en mye mer kontinental by, enn norske Kristiansand.
