MATMANNEN
MYE OM MAT, LITT OM ANNET harlequinn=Anders M. Tangen. www.anderstangen.no

des
01

Nesten alle vanlige kafèer rundt om i Norge har Ciabatta og kyllingsalat på menyen. Altfor ofte består de av Kinakål, Thousand Island og ferdig tørt, smakløst salatkyllingkjøtt som er kjøpt inn i digre vakumposer til kafèen. Derfor var det ekstra hyggelig å få en god kyllingsalat når vjeg var i Bodø for  holde foredrag. Kyllingen var marinert i fersk chili og hvitløk, og med en distinkt stekeskorpe uten være brent. Både “drysset” av balsamicodressing og urtedresseingen var laget av ferske råvarer. Salaten var sprø, og nyvasket. Det samme var tomatene og agurken. Da får det heller være greit at salaten kosta 149 kroner, som er litt i overkant. Og 69 kroner for en halvliter er ran. Derfor trekkes karakteren noe ned. http://www.en-kopp.no

Men hyggelig betjening, og på meg virker det som om de er stolt over det de har på menyen. Kylling-curryen skal være så populær at den er umulig å fjerne fra menyen, og har vært en slager her i 13 år. Får prøve den neste gang.

Vurdert til: av 54 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

nov
29

I diverse medier den 29.november angriper mesterkokk Bent Stiansen sin kokkekollega med to stjerner i Michelinguiden, Eyvind Hellstrøm, for å være en skrikende gorilla i TV3s “Hellstrøm rydder opp”. Stiansen mener Hellstrøm skremmer unge fra å velge kokkeyrket, og dermed skader bransjen. Tullprat mener jeg. Hellstrøm har ikke ansvar å lulle og stulle med engstelige ungdommer som gjerne vil bli kokker. For meg er Hellstrøm i “Hellstrøm rydder opp” vel så mye mitt ombud. Som på vegne av oss restaurantgjester som betaler dyrt for å spise ute, blir sinna hvis restauranteierne og kokkene ikke leverer det de tar seg betalt for. Hellstrøm skal ha takk for at han gjør denne jobben, som noen ganger arter seg som en drittjobb

Scanpix
Eyvind Hellstrøm. Foto:Scanpix

Jeg har fått med meg alle programmene i serien “Hellstrøm rydder opp”. Både i sesongen høsten 2008, og 2009. Dessuten har jeg som hobby å samle på restaurantopplevelser. Frivillige og ufrivillige. Som omreisende komiker og foredragsholder blir det mye spising på restauranter. Jeg prioriterer matopplevelse og vinopplevelse framfor hytte, båt, “ut på byen” eller ny I-phone. Det er derfor viktig for meg at Norge blir et stadig bedre matland med en bedre matkultur. Jeg mener Hellstrøm bidrar til dette.

Det er ikke slik at Hellstrøm automatisk ter seg som en “skrikende gorilla”, slik Stiansen hevder. De gangene Hellstrøm har gått fra konseptene har det stort sett vært med god grunn. Dette har vært steder som uten blygsel i årevis har att seg godt betalt fra gjestene for søppel. Mat med frostskade blir servert som ferskt. Reker i plastboks med lake blir brukt i rekesalat, midt i en kystby. Det er kelnere som ikke vet forskjell på hvitvin og rødvin. Likevel har de frekkhet nok til å  kalle seg for en eksklusiv restaurant. Slik tilfellet eksempelvis var med restauranten i Tvedestrand. Det var i denne episoden at Hellstrøm forlot restauranten i sinne. Kanskje gikk Hellstrøm litt langt, akkurat i denne episoden. Men det var en berettiget harme på gjestenes vegne. Kaller du deg for eksklusiv restaurant bør du ha litt stolthet for mat og service, og ikke servere ihjelstekt biff til altfor høy pris.

Tenk deg at du har bestilt en snekker til å skifte døra di inn til soverommet. Snekkeren kommer til deg, han krever like godt betalt som en godt utdannet og erfaren snekker men har egentlig ikke peiling. Han synes bare det er så moro å snekre dører, men mangler helt utdannelse og erfaring. Så der står han da, og fumler hjelpeløst med verktøyet sitt for 1000 kroner timen. Når han er ferdig, er døra speilvendt, dørbladet passer ikke helt inn i karmen og det er stygge spikermerker både i karmen og døra.

4000 kroner takk. Hvem hadde ikke blitt rasende på dette! Men vi er vant til at snekkere skal kunne sitt fag. Og gjør de ikke det, så kan vi klage til forbrukerrådet. Men går vi på restaurant og bestiller en forrett til 100 kroner, en hovedrett til 260 og en dessert til 79 så stiller vi ikke samme krav. Er vi heldige er servitøren såpass serviceinnstilt at hun spør oss om maten smaker. De fleste svarer ja. Enten fordi de ikke vet hva de går glipp av, eller fordi de ikke tør si ifra.

I slike sammenhenger blir Eyvind Hellstrøm mitt ombud som blir forbanna når folk som kaller seg kokker og restaurantdrivere ikke har respekt for verken råvarer eller gjester. Når en som kaller seg kokk i Bodø kjøper inn fersk kveite, for så å steike den opp i store kvanta og så fryse den ned, da er det grunn til å kjefte. Og i dette tilfellet så forsto kokken etterhvert at maten ble bedre med ferske råvarer. Han ble i godlune sammen med Hellstrøm etterhvert som han forsto at han gjorde mye feil.

Tenk på alle spisegjestene som på denne Bodørestauranten har betalt for fersk fisk, men fått frossen.Og som nå antakelig er langt mer fornøyde.

På mange av kjøkkenene har Hellstrøm møtt kompetente kokker som er fortvilet over at eieren deres ikke lar dem få utfolde seg på kjøkkenet, men bruker dem til alle mulige andre oppgaver. De har en yrkesstolthet, og jeg kan se på engasjementet deres hvor glade de er for at Hellstrøm kommer. Endelig kan de få dyrke sin kjærlighet til maten igjen, og ikke lage Toro-drit på kjøkkenet, krydret med peppermiks.

Flere av restaurantene har da også fått bedre økonomi ved å få ferske råvarer, og begynne å lage mat. Det er god økonomi i å behandle råvarer med respekt. Med respekt og kunnskap kan du kjøpe inn i et halvt lam. Så kan de anvende alt kjøttet på en eller annen måte. Forparten blir til deilige braiserte retter, lammelårene blir til nydelig grillmat eller lammestek, filèten blir til ekslusive lammebiffer, beina blir til fantastisk kraft som brukes til supper og sauser. Til og med hodet kan prepareres og brukes til smalahovud. Mange restauranter har under Hellstrøms kyndige opprydding erfart at maten blir bedre, kokkene mer fornøyd, og flere gjester kommer ved å prioiritere ferske råvarer å jobbe med, framfor halv eller helfabrikata. De kokkene som har noe på et kjøkken å gjøre, synes det er moro å jobbe med maten: Koke kraft, og lage saus fra bunnen av. De koser seg ikke med å røre ut en Toro-terning i sausen og lure gjesten ved å servere det som en “eksklusiv rett”

Et speilegg blir ikke dyrere av å behandle det riktig. En vin blir ikke dyrere av å servere den med riktig temperatur og i riktig glass. En entrecotè-biff blir ikke dyrere i innkjøp av å steke den slik at saften beholdes. Og en grønnsak blir ikke dyrere av å koke den passe lenge, framfor å la den ligge å bli ødelagt. Dette er Hellstrøms budskap: At gjestene fortjener den maten de betaler for, at alle råvarer skal behandles med respekt, ogg at kokkene fortjener å få lov til å lage mat. Å si at han med dette skremmer bort kokker, er tullprat. De som ikke tør å bli kokker fordi de kanskje må behandle råvarer og gjester med respekt, de trenger ikke bli kokker. Da får vi heller importere dem fra Thailand, Frankrike og Italia.

At det er god økonomi i å behanlde råvarer og gjester med respekt fikk vi i se i episoden fra den lille husmannskost-restauranten i Fredrikstad. Dette var en restaurant som kjøpte inn ferdige, vakumpakkede poteter osv, samt ferdig fabrikert pålegg som de smurte på ferdig innkjøpte baguetter. Restauranten slet med konkursspøkelset rett utenfor inngangsdøra. Her fant Hellstrøm ut at de både kunne bedre økonomien, og få bedre mat ved billigere råvarer som ble behandlet med respekt. De begynte å bake baguettene selv, og fikk selvsagt bedre økonomi av dette. De laget betasuppe basert på ferske grønnsaker og kjøtt, framfor ferdigkjøpte grønnsaker og ekstrakter. Økonomien ble straks bedre, og for ikke å snakke om maten som nå framsto som fresh, ekte, real og billig. Kokkene var også veldig fornøyd med endelig å kunne få lage mat.

Jeg digger Bent Stiansen, og har hatt fantastisk glede av hans folkelige kokebok “Stiansen inviterer til fest”. Ikke minst var det lunt og veldig koselig å spise på Statholdegården. En gang traff jeg Stiansen hos Jacobs i Oslo. Han ga med gode råd i tilbereding av spedgris.  Han virka som en lun, koselig og blid fyr.

Men som ombud for restaurantgjester i Norge, som altfor lenge har funnet seg i seige biffer, ferdigsauser fra pose, og tørr fisk til altofr høye priser foretrekker jeg en Hellstrøm som vet å slå i bordet. Det er på tide at noen gjør det. Det er altfor mye dårlige restauranteiere i Norge. Og kokkene, ja de vil helst lage god mat de. Jeg tror de innerst inne heier på Hellstrøm alle sammen. Kanskje vil også rekrutteringen bli bedre når flere kokker får koke kraft av lam og lage en herlig redusert saus, framfor å varme et  beger fra Toro i mikroovnen.

Du blir ikke kokk bare fordi du går inn i et kjøkken. Like lite som en hest blir bil, bare fordi du putter den i garasjen. Siden vi som restaurantgjester er uten rettigheter hos forbrukerombudet, skal Hellstrøm ha takk for at han gjør denne jobben.

Vurdert til: av 214 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
08

Da jeg var i Karlstad i begynnelsen av juni spiste kjæresten min og jeg på et sted som heter “Fontana Di Trevi”. En ganske hyggelig opplevelse med god mat, og god service. Jeg spiste en fantastisk carpaccio av oksekjøtt, slik en carpaccio skal være. Etterfulgt av hovedretten. Lammecarrè med blå potetmos!

Til dessert spiste jeg blåbær og chamapagemousse. To blå retter, av tre mulige er ikke dårlig. I Sverige ble det altså tallerkener med mat i rødt, hvitt og blått. KJæresten spiste en pizza med parmaskinke, og jeg fikk en smak og kan med sikkerhet bekrefte at dette var ekte parmaskinke. BRA!

Så, hvorfor blå potetmos. Og hvordan. Veeel…..det er jo litt moro da! Har du spist blå potetmos noengang. Blå mat har i det hele tatt en litt lav status, fordi vi umiddelbart tenker i retning av uforsvarlig høye mengder med rare e-stoffer. Men som sagt, det er litt moro å spise blå mat. Kanskje særlig kan dette være en slager for unga? Potetmosen smaker som helt vanlig, men den er kokt på potetsorten Blå Kongo, som altså er blå.

Estetisk ble det litt rart med den blå klumpen ved siden av lammet, men det er helt og holdent mitt ansvar. Retten skulle egentlig serveres med gratinerte poteter, men jeg foretrakk altså det blå. Og ba om å få den som tilbehør i stedet for de gratinerte. Normalt hørte den blå potetmosen til en rett med grillet tunfisk. Det ser kanskje hakket lekrere ut, enn den klumpen jeg fikk. Uansett, moro var det. Og er du i Karlstad er Fontana de Trevi helt greit. Selv om det så ut til at de på nabobordet slet med å få full på biffen sin, uten elektrisk skjæreredskap.

(mer…)

Vurdert til: av 75 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
06

Det finnes restauranter som med troverdighet kan sies å ha “sus” over seg. “Lucullus” i Bergen er et slikt sted. Det ligger litt gjemt til, i andre etasje i hotell Neptun. Men det gir også en god, rolig av dempet atmosfære. Da jeg var i Bergen i forbindelse med et foredrag i slutten av mai ringte jeg og bestilte bord for èn, og ble tatt godt i mot. De husket meg også fra forrige gang jeg var her i desember. Og igjen, innfridde restauranten, med noen svakheter.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å spise full meny denne kvelden, av både finansielle og kosmetiske grunner. Mange, gode middager har lett for å gjøre kroppslandskapet mer kupert enn ønskelig. Men når jeg hadde satt meg og lest gjennom menyen var løpet kjørt. Her var det så mye godt, at det ikke kjentes naturlig å trekke i nødbremsen før måltidet hadde begynt. Så sju retter lå foran meg og ventet. Og det ble en stor opplevelse.

Carpaccio av sjøkreps (!?), lammecarè, asparges var bare noen av herlighetene jeg skulle sette tennene i utover kvelden. Jeg stusset litt på hvordan de kunne lage tynnskårede skiver av noe så smått som sjøkrepshaler, men det var løst ved at sjøkrepsehalene var presset til små plater av rått, sjøkrepskjøtt. Med limeolje over var dette riktig så mildt og godt, som en start. Selv om smaken av sjøkreps var lite framtredende. Jeg vil nok foretrekke sjøkrepsen varmetilberedt på en eller annen måte.

Asparges er ikke til å unngå i mai, Heldigvis. Denne retten var strengt tatt nesten vakrere enn den var god, men det var slett ikke dårlig. Likevel manglet det litt rafinnement. Jeg satt med en viss følelse av at denne reten kunne jeg lage like god hjemme. Det var en ultraklassisk rett med asparges, beurre blanc og hakket egg. Men jeg følte meg nesten som i Thailand da maten var pyntet med fargerike blomster. Bra jeg hadde med kamera tenkte jeg. Aspargesen var kokt akkurat passe, helt sikkert med mye salt og bittelittegranne sukker.

 

Jordskokksuppe, med parmesankjeks og vaktelegg var det neste høydepunktet. Særlg sammen med den fyldige vinen jeg fikk til. En vin som la seg som et fløyelsbelegg i munnen, samtidig som den renset opp litt mellom hver skje av den fyldige suppen. Jordskokk er en råvare vi bruker altfor lite. Her har vi et og annet å lære av danskene. Vaktelegg er vel mer morsomt, og dekorativt enn spesielt spennende på smak. Men mat handler ikke bare om hva vi spiser, men også hvordan det ser ut. Og dette var vakkert, ikke sant?

Så fulgte det på med blodappelsinsorbèt, uer, lam og dessert. Alt av prima kvalitet. Men uten at det var gjort noen spesielle sofistikerte vrier. Og noen ganger er det som sagt i tidligere innlegg ikke nødvendig. Vinpakken vinkelneren hadde satt sammen var både overraskende, og velsmakende. Overraskende mange viner fra den nye vinverden.

Lucullus er et godt valg til ulike anledninger. Denne kvelden i slutten av mai var restauranten på langt nær full, men gjestene var overraskende unge og de så ut til å kose seg storveis.

Men prisen er vel stiv. De nærmer seg nesten Bagatelle nivå i pris, men ligger et stykke bak i kvalitet. Likevel hadde jeg en fantastisk kveld og kommer gjerne igjen!

Vurdert til: av 73 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
06

Her jeg bor midt oppe på Enerhaugen er vi velsignet med mange ulike spisetilbud i nærmeste nabolag. Jeg får ikke registrert mange skritt på skrittelleren i beltet før jeg støter borti et resauranttilbud. Et pakistansk gatekjøkken, tradisjonelle Lompa, Ali-Baba med ekte kullgrill, Asylet og Vognmand Nilsen på Teaterplassen ligger alle mindre enn 200 meter unna utgangsdøra mi. Men i Tøyengata har det vært litt tynt med norske spisesteder. Jeg har derfor vært full av forventning når jeg har sett spisestedet “Østkantfolk” har begynt å ta form i Heimdalsgata 37. Den ligger på hjørnet Heimdalsgata/Tøyengata. De har laget en hyggelig restaurant med et ineriør preget av gamle vognhjul, anitkviteter og friske blomster. Riktig så trivelig faktisk. Konseptet er husmannskost på menyen, samt en egen akevittbar med mat tilpasset ulike akevitter. Mitt første møte med folka og ølet var forfriskende og jovialt, maten var det verre med…. (mer…)

Vurdert til: av 73 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
06

I midten av mai besøkte 10 kolleger og jeg restaurant Enhjørningen på Bryggen i Bergen. Innerst inne var jeg litt redd for at denne restauranten skulle være ei real turistfelle, der den ligger midt i “verste” turisttråkket. Men du verden hvor den innfridde! Perfekt, diskrèt service, fantastisk tilberedt fisk og en profesjonell behandling av mange gjester samtidig!

(mer…)

Vurdert til: av 74 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
06

Huff og huff! I idylliske Strandgaten på Nordnes i Bergen ligger restauranten La Bottega. I midten av mai spiste jeg en av mitt livs mest stusselige middager. Det holder ikke å kalle restauranten italiensk, snakke sjarmerende italiensk på bakrommet og regne med at det blir italiensk restaurant av seg selv. En hest blir ikke en bil, bare fordi du putter den inn i en garasje.

(mer…)

Vurdert til: av 67 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
06
Jeg har den siste tiden hatt så mye å tenke på med eksamen, og annen jobbing at “Matmannen” har blitt litt neglisjert. Men jeg har selvsagt vært ute og reist, og spist også siden sist. I mars var jeg på Resaurant Luihn i Kristiansand. Les mer om hvordan det var her.

(mer…)

Vurdert til: av 76 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mar
15
Eyvind Hellstrøm og hans restaurant Bagatelle hadde i et par år to stjerner i Michelin-guiden. Som eneste restaurant i Norge, og en av veldig få i Nord Europa. Nå er Bagatelle igjen anerkjent som en av verdens aller beste restauranter. Mandag 16.februar blir det offentliggjort at Bagatelle igjen har to stjerner i Michelinguiden. Det er i grunnen stor forskjell på èn og to stjerner. I Michelinguiden betyr èn stjerne at restauranten er sterkt anbefalt når du er i byen den er plassert i. Men har den to stjerner betyr det Michelinguiden mener at restaranten er så god at det er verdt å dra til byen bare for å spise der. Eller i det minste ta en omvei for å få til et måltid på denne restauranten.

 

 

Her er fersk, fantastisk skrei servert meg på Bagatelle 16.februar 2009

Her er fersk, fantastisk skrei servert meg på Bagatelle 16.februar 2009

 

 I tretti år har Bagatelle eksistert og møysommelig bygd seg opp til en av verdens beste restaruranter. Det er det ikke bare gjestene ved restauranten som har fått glede av. Det er mange kokker rundt om i landet som kan skryte på seg å ha jobbet på kjøkkenet ved Bagatelle. Eyvind Hellstrøm har ikke bare tryllet fram fantastisk mat, kjempet for respekt for råvarene i Norge og folks tilgang på god mat. Han har også bevisst avlet opp stjernekokker. Nå sist Geir Skeie som vant VM i kokkekunst for en måneds tid siden.

Som i idrett og musikk er det viktig å ha noe å strekke seg mot. Sjerner som kan inspirere. Eyvind Hellstrøm er en slik stjerne. Og hans restaurant er en stjernerestaurant. Faktisk en to-stjernerestaurant. I stedet for et dyrt, litt dårlig spa hotell en helg vil jeg anbefale en kveld på Bagatelle. Du får en opplevelse du aldri vil glemme, og spenningene i kroppen forsvinner like effektivt som i et litt småskittent boblebad i Holmestrand eller Riga. God fornøyelse!

Vurdert til: av 204 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mar
08

På fredag var det tilbud på andeconfit på Jacobs på Holtet i Oslo. Andeconfit, eller Confit de Canard som det heter på fransk er and kokt i sitt eget fett. En gammel konserveringsmetode i Frankrike. Men som med lutefisken i Norge, er kanskje den praktiske nytten ved slik konserververing borte, men det har blitt en delikatesse. I helga forsøkte jeg meg på å lage denne retten. Jeg synes det gikk riktig så bra. (mer…)

Vurdert til: av 141 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
VG Blogg er en tjenesten levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Moderator
Ansvarlig redaktør: Espen Egil Hansen / Administrerende direktør: Jo Christian Oterhals
Sentralbord VG: 22 00 00 00