MATMANNEN
MYE OM MAT, LITT OM ANNET harlequinn=Anders M. Tangen. www.anderstangen.no

sept
04

MATMANNEN HAR FLYTTET

Matmannen har flyttet!

VG legger ned bloggtjenesten sin, så matmannen har flyttet inn hos Wordpress.

Du finner den fortsatt under enten

http://www.matmannen.no

eller her :

http://matmannen.wordpress.com/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

apr
08

I Afttenposten i dag kan vi lese om deler av hva matkjedeutvalget har kommet fram til i sitt arbeid for å kartlegge utvalg, kvalitet og pris i norske matvarekjeder. I artikkelen går det fram at svenske matbutikker har et betydelig bedre utvalg enn norske. Det er bra at dette avdekkes, men hovedproblemet blir ikke belyst. Les artikkelen i Aftenposten her. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

apr
01

Må alle gode gourmèt-restauranter ligge i Oslo Vest?  I VGs anmeldelse av restauranten “Maaemo” og i NRKP1s program “Her og Nå” gjør matanmelder Andrè Blomberg Nyård seg til en talsmann for fordomsfulle, livredde vestkantsnobber uten tanke for at verden utvikler seg. Håper dette var en glipp. Jeg har en invtasjon til Nygård


Det var en debatt i NRKP1 om at Andrè Bomberg-Nygård sammen med matanmelder og forfatter Erik Fosnes Hansen er blitt boikottet av 11 restauranter i Oslo fordi restaurantene mener de er uhøflige, usaklige og “bøllete” gjester. (http://www.dn.no/vinguiden/article2113548.ece) Den debatten skal jeg la ligge. Noen vil hevde at Erik Fosnes Hansen som i sin tid satt i en radiodebatt og kastet papirkuler på sin motdebattant kanskje er en uhøflig gjest, men at Andrè Blomberg-Nygård skulle kunne ha en dårlig innflytelse på medgjester når han bare har vært tilstede på to av de elleve restaurantene, og på den ene som eneste gjest er mildt sagt merkelig. Jeg støtter Michelin-restaurantene som for eksempel LeCanard og Oscarsgate som sier at de behandler alle gjester likt, og at alle er velkomne. Å skulle nekte noen adgang er en litt vel avansert Tuppen og Lillemor øvelse.

Men så til mitt anliggende. Andrè Blomberg-Nygård gjentok i debatten sine synspunkter fra VG-anmeldelsen av restauranten “Maaemo” på Grønland i Oslo. (http://www.vg.no/mat-og-drikke/restaurantguiden/?rid=690). Som du vil se av anmeldelsen bruker Nygård nesten halvparten av anmeldelsen på å skjelle ut beliggenheten til restauranten. “Maaemo” ligger i det moderne Z-bygget rett ved broa som går fra Anette Thomessens plass, til Dronning Eufemias gate i Bjørvika.

Bilde fra Aftenposten

Bilde fra Aftenposten

Andrè Blomberg er rimelig fornøyd med mat og service. Du skal ikke lese mange andre anmeldelser eller blogger med tilbakemeldinger fra “Maaemo” før du forstår at dette er en restaurant i internasjonal toppklasse. Men Nygård konsentrerer seg altså mest om beliggenheten. Nygård frykter å bli ranet på vei til restauranten skriver han. Han gjentar dette i “Her og Nå” og legger til at det ikke er særlig hyggelig å gå gjennom Galleri Oslo på vei til et gourmètmåltid, og måtte se sprøytenarkomane ligge og slenge. For det første synes jeg dette oser av menneskeforakt. Dersom han ikke kan forholde seg til medmennesker som sliter, så foreslår jeg at han bruker de 4000 kronene som brukes på måltidet til å hjelpe en av de narkomane med tak over hodet. For det andre skjønner jeg ikke hvorfor han må passere så mange narkomane på vei til “Maaemo”? Det virker som om Nygård tar det som en selvfølge at alle som kommer hit for å spise kommer vestfra og må dra østover for å spise her. Til Nygårds store overraskelse så kan jeg orientere han om at det bor folk øst for “Maaemo” også. Folk som kanskje tar en aperitif på Oslo Mekaniske Verksted på Teaterplassen, kanskje Oslos hyggeligste byrom, før de går til “Maaemo” for en bedre middag. På Enerhaugen er det flere høyblokker som er tett befolket med kulturfolk, kjendiser og homser. Ja, faktisk kalles blokkene på folkemunne for Gaytowers. Slike folk bor i nabolaget til “Maaemo” fordi de trives her og synes det er flott og spennende miljø på Grønland.

Oslo mekaniske verksted

Oslo Mekaniske Verksted på teaterplassen på Grønland, rett ved Maaemo

http://maemo.no/

For alle som bor Øst for “Maaemo” er det altså ikke noe problem å finne fram. Det er bare å krysse gaten fra Teaterplassen, og opp en trapp og vips så er du i New York. For når du sitter inne i denne restauranten, som satser utelukkende på økologisk mat og vin i internasjonal toppklasse så gir utsikten virkelig assosiasjoner til en storby som New York. Alle restauranter skal ikke måtte ligge i en traffikert, trang Frognergate for å være eksklusiv og flott. I debatten gjør Nygård et poeng av at det ikke er trygt for kona hans å gå i høye hæler til “Maaemo”. Eksakt hvor er problemet? Den helt nye plassen Anette Thommesens plass, rett utenfor Skattekvartalet er utstyrt med varmekabler og burde være noe av byens tryggeste uansett fottøy. Rullestolheis finnes også lett tilgjengelig. Mener Nygård at det er tryggere å skli rundt i gatene og gravearbeidene utenfor “Le Canard”?

Nei, hele Nygårds holdning til beliggenheten til “Maaemo” oser av en slags forakt for østkanten og vi som bor her. Han tror tydeligvis at det bare er på vestkanten at det bor mennesker med interesse for mat og vilje til å bruke penger på en slik glede. Vi som bor på Enerhaugen, Grønland, Vålerenga har til nå vært tvunget til å kjøre taxi til et eller annet sted i vest for å oppleve en Michelin-restaurant. Det er bare et tidsspørsmål før “Maaemo” får både èn og to stjerner i denne guiden. Og tenk, den ligger i et av byens mest spennende strøk, med en av Oslos mest sammensatte befolkninger.

Grønland er fullt av økologisk bevisste unge mennesker med kjøpekraft, og enslige voksne med mye penger. I mai åpner broa mellom Operaen og Maaemo og det vil da være fullt mulig å knytte disse kulturinstitusjonene sammen.. Men Nygård terper på sine fordommer om at man på østkanten blir ranet og slått ned, selv om statistikken viser noe annet. Når var det sist et ran på Anette Thomessens plass, eller Teaterplassen? Jeg har sant og si aldri hørt om det en gang. Østkanten er fullt av spennende grønnsakshandlere fra alle verdens hjørner. I Tøyengata ligger den norske, gode restauranten “Østkantfolk” og “Olympen” tiltrekker seg folk fra hele byen både for å spise og drikke. Restauranten “Vognmand Nielsen” på Teaterplassen har også høstet mye anerkjennelse og har fullt hus hver kveld. Nå er altså tilbudet komplettert med en gourmètrestaurant i stjerneklasse. Det er ingen unaturlig beliggenhet slik Nygård ynder å terpe på. Det er faktisk en moderne beliggenhet, en framtidsrettet beliggenhet og en klok beliggenhet med tanke på publikum den gjerne vil henvende seg til.

Foreløpig har jeg ikke hatt anledning til å spise på “Maaemo”. Men jeg har både lyst og råd til det, selv om jeg bor like ved “Maaemo” midt i dette livsfarlige strøket av byen hvor folk hilser på hverandre, hjelper hverandre, er rause med hverandre på tvers av rase og religion. Og du trenger ikke høye hæler for å sette pris på økologisk, kortreist gourmètmat. Og har du råd til å spise for 4000 kroner, så har du kanskje råd til å ta en taxi også. Det gjør vi østkantfolk når vi må til vestkanten for å finne de gode restaurantene, som er så konservative at de tror de må ligge på vestkanten for å trekke folk.

Dersom Andrè Blomberg-Nygård vil, så skal jeg invitere han til en smaksvandring rundt på ulike matsteder på Grønland, så vil han forstå at dette er et spennende, hyggelig sted i Oslo som både har rom for, bruk for og ønske om en skikkelig gourmètrestaurant i bydelen vår. Og ikke det spøtt farligere enn downtown, eller i de mørke gatene på Frogner. Velkommen skal du være! Du er sikkert en hyggelig fyr, men i omtalen av “Maaemo” har du dessverre kommet i skade for å framstå som en forutinntatt vestkantsnobb. Hadde vært hyggelig om jeg tok feil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mar
08

Aftenposten har i dag som overskrift: “Et land fullt av nær-butikker”. I artikkelen kan vi lese at Norge er annerledeslandet med flest matbutikker pr. hode i europeisk sammenheng. Ica-sjef Antonio Soares mener det bidrar til høyere matpriser. Dette gir et tøvete, feil bilde og en illusjon om valgfrihet og mangfold. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

des
19
Inngangen til Café de France, Stavanger

Inngangen til Café de France, Stavanger

Jeg har forelsket meg i en restaurant i Stavanger. Cafè de France er ikke mindre enn en av landets aller beste restauranter.

Dette er som en nyåpning å regne. Restauranten Cafè de France har en historie tilbake til 1988. Men i en periode skiftet den navn og konsept til Setra. Nå er Cafè de France tilbake med nye eiere og et spennende gourmèt-konsept. De har ikke markedsført seg storstilt, men sier de satser på ryktet og munn til munn markedsføring. Det burde holde i massevis, for dette er virkelig stjerneklasse. Og ryktet burde absolutt være godt nok til å fylle den forholdsvis lille restauranten. Jeg var der 13.desember, og spiste et måltid alene. Jeg kommer tilbake. Om jeg så skal reise til Stavanger ens ærend for å spise på Cafè de France. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

des
01

Nesten alle vanlige kafèer rundt om i Norge har Ciabatta og kyllingsalat på menyen. Altfor ofte består de av Kinakål, Thousand Island og ferdig tørt, smakløst salatkyllingkjøtt som er kjøpt inn i digre vakumposer til kafèen. Derfor var det ekstra hyggelig å få en god kyllingsalat når vjeg var i Bodø for  holde foredrag. Kyllingen var marinert i fersk chili og hvitløk, og med en distinkt stekeskorpe uten være brent. Både “drysset” av balsamicodressing og urtedresseingen var laget av ferske råvarer. Salaten var sprø, og nyvasket. Det samme var tomatene og agurken. Da får det heller være greit at salaten kosta 149 kroner, som er litt i overkant. Og 69 kroner for en halvliter er ran. Derfor trekkes karakteren noe ned. http://www.en-kopp.no

Men hyggelig betjening, og på meg virker det som om de er stolt over det de har på menyen. Kylling-curryen skal være så populær at den er umulig å fjerne fra menyen, og har vært en slager her i 13 år. Får prøve den neste gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

nov
29

I diverse medier den 29.november angriper mesterkokk Bent Stiansen sin kokkekollega med to stjerner i Michelinguiden, Eyvind Hellstrøm, for å være en skrikende gorilla i TV3s “Hellstrøm rydder opp”. Stiansen mener Hellstrøm skremmer unge fra å velge kokkeyrket, og dermed skader bransjen. Tullprat mener jeg. Hellstrøm har ikke ansvar å lulle og stulle med engstelige ungdommer som gjerne vil bli kokker. For meg er Hellstrøm i “Hellstrøm rydder opp” vel så mye mitt ombud. Som på vegne av oss restaurantgjester som betaler dyrt for å spise ute, blir sinna hvis restauranteierne og kokkene ikke leverer det de tar seg betalt for. Hellstrøm skal ha takk for at han gjør denne jobben, som noen ganger arter seg som en drittjobb

Scanpix
Eyvind Hellstrøm. Foto:Scanpix

Jeg har fått med meg alle programmene i serien “Hellstrøm rydder opp”. Både i sesongen høsten 2008, og 2009. Dessuten har jeg som hobby å samle på restaurantopplevelser. Frivillige og ufrivillige. Som omreisende komiker og foredragsholder blir det mye spising på restauranter. Jeg prioriterer matopplevelse og vinopplevelse framfor hytte, båt, “ut på byen” eller ny I-phone. Det er derfor viktig for meg at Norge blir et stadig bedre matland med en bedre matkultur. Jeg mener Hellstrøm bidrar til dette.

Det er ikke slik at Hellstrøm automatisk ter seg som en “skrikende gorilla”, slik Stiansen hevder. De gangene Hellstrøm har gått fra konseptene har det stort sett vært med god grunn. Dette har vært steder som uten blygsel i årevis har att seg godt betalt fra gjestene for søppel. Mat med frostskade blir servert som ferskt. Reker i plastboks med lake blir brukt i rekesalat, midt i en kystby. Det er kelnere som ikke vet forskjell på hvitvin og rødvin. Likevel har de frekkhet nok til å  kalle seg for en eksklusiv restaurant. Slik tilfellet eksempelvis var med restauranten i Tvedestrand. Det var i denne episoden at Hellstrøm forlot restauranten i sinne. Kanskje gikk Hellstrøm litt langt, akkurat i denne episoden. Men det var en berettiget harme på gjestenes vegne. Kaller du deg for eksklusiv restaurant bør du ha litt stolthet for mat og service, og ikke servere ihjelstekt biff til altfor høy pris.

Tenk deg at du har bestilt en snekker til å skifte døra di inn til soverommet. Snekkeren kommer til deg, han krever like godt betalt som en godt utdannet og erfaren snekker men har egentlig ikke peiling. Han synes bare det er så moro å snekre dører, men mangler helt utdannelse og erfaring. Så der står han da, og fumler hjelpeløst med verktøyet sitt for 1000 kroner timen. Når han er ferdig, er døra speilvendt, dørbladet passer ikke helt inn i karmen og det er stygge spikermerker både i karmen og døra.

4000 kroner takk. Hvem hadde ikke blitt rasende på dette! Men vi er vant til at snekkere skal kunne sitt fag. Og gjør de ikke det, så kan vi klage til forbrukerrådet. Men går vi på restaurant og bestiller en forrett til 100 kroner, en hovedrett til 260 og en dessert til 79 så stiller vi ikke samme krav. Er vi heldige er servitøren såpass serviceinnstilt at hun spør oss om maten smaker. De fleste svarer ja. Enten fordi de ikke vet hva de går glipp av, eller fordi de ikke tør si ifra.

I slike sammenhenger blir Eyvind Hellstrøm mitt ombud som blir forbanna når folk som kaller seg kokker og restaurantdrivere ikke har respekt for verken råvarer eller gjester. Når en som kaller seg kokk i Bodø kjøper inn fersk kveite, for så å steike den opp i store kvanta og så fryse den ned, da er det grunn til å kjefte. Og i dette tilfellet så forsto kokken etterhvert at maten ble bedre med ferske råvarer. Han ble i godlune sammen med Hellstrøm etterhvert som han forsto at han gjorde mye feil.

Tenk på alle spisegjestene som på denne Bodørestauranten har betalt for fersk fisk, men fått frossen.Og som nå antakelig er langt mer fornøyde.

På mange av kjøkkenene har Hellstrøm møtt kompetente kokker som er fortvilet over at eieren deres ikke lar dem få utfolde seg på kjøkkenet, men bruker dem til alle mulige andre oppgaver. De har en yrkesstolthet, og jeg kan se på engasjementet deres hvor glade de er for at Hellstrøm kommer. Endelig kan de få dyrke sin kjærlighet til maten igjen, og ikke lage Toro-drit på kjøkkenet, krydret med peppermiks.

Flere av restaurantene har da også fått bedre økonomi ved å få ferske råvarer, og begynne å lage mat. Det er god økonomi i å behandle råvarer med respekt. Med respekt og kunnskap kan du kjøpe inn i et halvt lam. Så kan de anvende alt kjøttet på en eller annen måte. Forparten blir til deilige braiserte retter, lammelårene blir til nydelig grillmat eller lammestek, filèten blir til ekslusive lammebiffer, beina blir til fantastisk kraft som brukes til supper og sauser. Til og med hodet kan prepareres og brukes til smalahovud. Mange restauranter har under Hellstrøms kyndige opprydding erfart at maten blir bedre, kokkene mer fornøyd, og flere gjester kommer ved å prioiritere ferske råvarer å jobbe med, framfor halv eller helfabrikata. De kokkene som har noe på et kjøkken å gjøre, synes det er moro å jobbe med maten: Koke kraft, og lage saus fra bunnen av. De koser seg ikke med å røre ut en Toro-terning i sausen og lure gjesten ved å servere det som en “eksklusiv rett”

Et speilegg blir ikke dyrere av å behandle det riktig. En vin blir ikke dyrere av å servere den med riktig temperatur og i riktig glass. En entrecotè-biff blir ikke dyrere i innkjøp av å steke den slik at saften beholdes. Og en grønnsak blir ikke dyrere av å koke den passe lenge, framfor å la den ligge å bli ødelagt. Dette er Hellstrøms budskap: At gjestene fortjener den maten de betaler for, at alle råvarer skal behandles med respekt, ogg at kokkene fortjener å få lov til å lage mat. Å si at han med dette skremmer bort kokker, er tullprat. De som ikke tør å bli kokker fordi de kanskje må behandle råvarer og gjester med respekt, de trenger ikke bli kokker. Da får vi heller importere dem fra Thailand, Frankrike og Italia.

At det er god økonomi i å behanlde råvarer og gjester med respekt fikk vi i se i episoden fra den lille husmannskost-restauranten i Fredrikstad. Dette var en restaurant som kjøpte inn ferdige, vakumpakkede poteter osv, samt ferdig fabrikert pålegg som de smurte på ferdig innkjøpte baguetter. Restauranten slet med konkursspøkelset rett utenfor inngangsdøra. Her fant Hellstrøm ut at de både kunne bedre økonomien, og få bedre mat ved billigere råvarer som ble behandlet med respekt. De begynte å bake baguettene selv, og fikk selvsagt bedre økonomi av dette. De laget betasuppe basert på ferske grønnsaker og kjøtt, framfor ferdigkjøpte grønnsaker og ekstrakter. Økonomien ble straks bedre, og for ikke å snakke om maten som nå framsto som fresh, ekte, real og billig. Kokkene var også veldig fornøyd med endelig å kunne få lage mat.

Jeg digger Bent Stiansen, og har hatt fantastisk glede av hans folkelige kokebok “Stiansen inviterer til fest”. Ikke minst var det lunt og veldig koselig å spise på Statholdegården. En gang traff jeg Stiansen hos Jacobs i Oslo. Han ga med gode råd i tilbereding av spedgris.  Han virka som en lun, koselig og blid fyr.

Men som ombud for restaurantgjester i Norge, som altfor lenge har funnet seg i seige biffer, ferdigsauser fra pose, og tørr fisk til altofr høye priser foretrekker jeg en Hellstrøm som vet å slå i bordet. Det er på tide at noen gjør det. Det er altfor mye dårlige restauranteiere i Norge. Og kokkene, ja de vil helst lage god mat de. Jeg tror de innerst inne heier på Hellstrøm alle sammen. Kanskje vil også rekrutteringen bli bedre når flere kokker får koke kraft av lam og lage en herlig redusert saus, framfor å varme et  beger fra Toro i mikroovnen.

Du blir ikke kokk bare fordi du går inn i et kjøkken. Like lite som en hest blir bil, bare fordi du putter den i garasjen. Siden vi som restaurantgjester er uten rettigheter hos forbrukerombudet, skal Hellstrøm ha takk for at han gjør denne jobben.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
08

Da jeg var i Karlstad i begynnelsen av juni spiste kjæresten min og jeg på et sted som heter “Fontana Di Trevi”. En ganske hyggelig opplevelse med god mat, og god service. Jeg spiste en fantastisk carpaccio av oksekjøtt, slik en carpaccio skal være. Etterfulgt av hovedretten. Lammecarrè med blå potetmos!

Til dessert spiste jeg blåbær og chamapagemousse. To blå retter, av tre mulige er ikke dårlig. I Sverige ble det altså tallerkener med mat i rødt, hvitt og blått. KJæresten spiste en pizza med parmaskinke, og jeg fikk en smak og kan med sikkerhet bekrefte at dette var ekte parmaskinke. BRA!

Så, hvorfor blå potetmos. Og hvordan. Veeel…..det er jo litt moro da! Har du spist blå potetmos noengang. Blå mat har i det hele tatt en litt lav status, fordi vi umiddelbart tenker i retning av uforsvarlig høye mengder med rare e-stoffer. Men som sagt, det er litt moro å spise blå mat. Kanskje særlig kan dette være en slager for unga? Potetmosen smaker som helt vanlig, men den er kokt på potetsorten Blå Kongo, som altså er blå.

Estetisk ble det litt rart med den blå klumpen ved siden av lammet, men det er helt og holdent mitt ansvar. Retten skulle egentlig serveres med gratinerte poteter, men jeg foretrakk altså det blå. Og ba om å få den som tilbehør i stedet for de gratinerte. Normalt hørte den blå potetmosen til en rett med grillet tunfisk. Det ser kanskje hakket lekrere ut, enn den klumpen jeg fikk. Uansett, moro var det. Og er du i Karlstad er Fontana de Trevi helt greit. Selv om det så ut til at de på nabobordet slet med å få full på biffen sin, uten elektrisk skjæreredskap.

(mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
06

Det finnes restauranter som med troverdighet kan sies å ha “sus” over seg. “Lucullus” i Bergen er et slikt sted. Det ligger litt gjemt til, i andre etasje i hotell Neptun. Men det gir også en god, rolig av dempet atmosfære. Da jeg var i Bergen i forbindelse med et foredrag i slutten av mai ringte jeg og bestilte bord for èn, og ble tatt godt i mot. De husket meg også fra forrige gang jeg var her i desember. Og igjen, innfridde restauranten, med noen svakheter.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å spise full meny denne kvelden, av både finansielle og kosmetiske grunner. Mange, gode middager har lett for å gjøre kroppslandskapet mer kupert enn ønskelig. Men når jeg hadde satt meg og lest gjennom menyen var løpet kjørt. Her var det så mye godt, at det ikke kjentes naturlig å trekke i nødbremsen før måltidet hadde begynt. Så sju retter lå foran meg og ventet. Og det ble en stor opplevelse.

Carpaccio av sjøkreps (!?), lammecarè, asparges var bare noen av herlighetene jeg skulle sette tennene i utover kvelden. Jeg stusset litt på hvordan de kunne lage tynnskårede skiver av noe så smått som sjøkrepshaler, men det var løst ved at sjøkrepsehalene var presset til små plater av rått, sjøkrepskjøtt. Med limeolje over var dette riktig så mildt og godt, som en start. Selv om smaken av sjøkreps var lite framtredende. Jeg vil nok foretrekke sjøkrepsen varmetilberedt på en eller annen måte.

Asparges er ikke til å unngå i mai, Heldigvis. Denne retten var strengt tatt nesten vakrere enn den var god, men det var slett ikke dårlig. Likevel manglet det litt rafinnement. Jeg satt med en viss følelse av at denne reten kunne jeg lage like god hjemme. Det var en ultraklassisk rett med asparges, beurre blanc og hakket egg. Men jeg følte meg nesten som i Thailand da maten var pyntet med fargerike blomster. Bra jeg hadde med kamera tenkte jeg. Aspargesen var kokt akkurat passe, helt sikkert med mye salt og bittelittegranne sukker.

 

Jordskokksuppe, med parmesankjeks og vaktelegg var det neste høydepunktet. Særlg sammen med den fyldige vinen jeg fikk til. En vin som la seg som et fløyelsbelegg i munnen, samtidig som den renset opp litt mellom hver skje av den fyldige suppen. Jordskokk er en råvare vi bruker altfor lite. Her har vi et og annet å lære av danskene. Vaktelegg er vel mer morsomt, og dekorativt enn spesielt spennende på smak. Men mat handler ikke bare om hva vi spiser, men også hvordan det ser ut. Og dette var vakkert, ikke sant?

Så fulgte det på med blodappelsinsorbèt, uer, lam og dessert. Alt av prima kvalitet. Men uten at det var gjort noen spesielle sofistikerte vrier. Og noen ganger er det som sagt i tidligere innlegg ikke nødvendig. Vinpakken vinkelneren hadde satt sammen var både overraskende, og velsmakende. Overraskende mange viner fra den nye vinverden.

Lucullus er et godt valg til ulike anledninger. Denne kvelden i slutten av mai var restauranten på langt nær full, men gjestene var overraskende unge og de så ut til å kose seg storveis.

Men prisen er vel stiv. De nærmer seg nesten Bagatelle nivå i pris, men ligger et stykke bak i kvalitet. Likevel hadde jeg en fantastisk kveld og kommer gjerne igjen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jun
06

Her jeg bor midt oppe på Enerhaugen er vi velsignet med mange ulike spisetilbud i nærmeste nabolag. Jeg får ikke registrert mange skritt på skrittelleren i beltet før jeg støter borti et resauranttilbud. Et pakistansk gatekjøkken, tradisjonelle Lompa, Ali-Baba med ekte kullgrill, Asylet og Vognmand Nilsen på Teaterplassen ligger alle mindre enn 200 meter unna utgangsdøra mi. Men i Tøyengata har det vært litt tynt med norske spisesteder. Jeg har derfor vært full av forventning når jeg har sett spisestedet “Østkantfolk” har begynt å ta form i Heimdalsgata 37. Den ligger på hjørnet Heimdalsgata/Tøyengata. De har laget en hyggelig restaurant med et ineriør preget av gamle vognhjul, anitkviteter og friske blomster. Riktig så trivelig faktisk. Konseptet er husmannskost på menyen, samt en egen akevittbar med mat tilpasset ulike akevitter. Mitt første møte med folka og ølet var forfriskende og jovialt, maten var det verre med…. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00